I dag jobber vi livskiten av oss for å oppnå suksess,
lykke, helse.
Evig liv og evig ungdom.
Vi leser selvhjelpsbøker og går på kurs for å bli mer
vellykkete på alle plan. Når skal vi ha tid til å leve?
Under Idas sykdom tok vi oss tid til å leve.
Og levde sterkere og mer meningsfullt enn vi noen
sinne har gjort. Vi levde det livet vi hadde, innenfor de
rammene som var gitt oss, med hennes sykdom og våre
muligheter og begrensninger forøvrig.
Vi sammenlignet ikke livet vårt med naboens liv,
eller det livet vi hadde tidligere – eller kunne hatt,
burde hatt – ”fordi vi fortjener det” …
Vi fulgte vår intuisjon og våre instinkter. Og legenes råd.
Toscana og hvitere tenner var totalt uvesentlig.
Idas sykdom og død har lært meg mer om livet enn
noe annet jeg har erfart. Jeg lever mer bevisst i dag. Med
åpnere sanser. Jeg vet at lykke ikke trenger å være et
adrenalinrush, men ofte kommer i små gyllne dråper.
Og jeg ler fremdeles mer enn jeg gråter.
Livet er nå – enten jeg liker det eller ikke.
Enten det fungerer optimalt, eller er bedritent.
Det er dette som er livet. Jeg trenger ikke dra på
yogakurs til India, fikse rynkene med Botox, være evig
ung, ha sex i taklampa, eller drikke kald Chablis for å bli
lykkelig.
… skjønt en kald Chablis hjelper godt…
Lykken er innen rekkevidde.
I meg.