Om meg
Jeg heter Gunnhild Corwin. Jeg er 62 år med rynker,
slappere magemuskler og flatere rumpe.
Og litt dårligere syn.
Formodentlig på vei utfor stupet.
Jeg har mistet en datter i leukemi, og skrevet bok
om det. Derved er jeg også fredet, og litt bedrøvelig
å forholde seg til. Litt ubehagelig og kanskje litt
truende, rett og slett.
Og bare for å toppe dette, har jeg vært hjemme i alt
for mange år med 4 barn, bikkjer, katter og undulater,
og er derved undertrykt og kanskje litt dum.
Og ender formodentlig opp som minstepensjonist med
en trist alderdom. Og til slutt en uverdig død.
Mitt innlegg er å anse som en slags flyttemelding.
For jeg tenker å flytte til en annen kultur.
En kultur der kvinner og menn har reelle valg.
Der de kan velge om de vil ha barna i barnehage eller
være hjemme med dem, en liten stund – eller stor stund.
Der vi respekterer hverandres ulikheter og valg.
Der du er velkommen, uansett hudfarge eller
kromosomantall. Der radmagert ikke er synonymt med
helse og vellykkethet.
Der det er både naturlig og flott å eldes.
Der man sier at ”et gammelt rynkete ansikt har
karakter,” og mener det.
Der sykdom og død blir sett som en naturlig
konsekvens av livet, og ikke som et nederlag,
eller et havari.
