Gunnhild Corwin

Den vanskelige samtalen fortsetter

Jeg erfarte denne samtalen. ”Benmargen er full av kreftceller. Vi har ikke mer å stille opp med,” sa legen – i telefonen.
Jeg kunne laget kjempeoverskrifter: ”Fikk dødsdommen over telefon!” Vi ønsket det slik. Legen trosset sine grunnregler og respekterte oss. Gjennom hele sykdomstiden hadde legen vært troverdig. Vi trodde ham, også nå. Ida, på 19 år, aksepterte sin dødsdom.
Vi hadde ingen ”Evensen-oppskrift”. Vi fulgte våre instinkter. Utgangen var gitt, da ble kun tilstedeværelse og kjærlighet viktig. Jeg var ikke redd for å gjøre noe galt. Når min morskjærlighet og min vilje ikke kunne gjøre henne frisk, kunne den formodentlig heller ikke gjøre henne verre.
Vi hadde alternative tilbud fra hele verden. Men valgte å bruke vår tilmålte tid til å være sammen, i hjemmet vårt. 14 ubeskrivelige dager fikk vi. Ubeskrivelig vonde og ubeskrivelig gode. Aldri har livet vært så sterkt.
Vi ga alt. Vi hadde familiemiddager med gode samtaler, vin og god mat, hver kveld. Levende lys og peisbål. Vi feiret livet, med døden til stede.
Ida døde i dobbeltsengen til mamma og pappa, med kjæreste, søsken og foreldre rundt.
Ida døde en god død. Og vi har en god sorg.
Hva kan legen gjøre? Vær kort og klar. Ikke gi oss mulighet til å tolke og misforstå. Ikke gi oss håp, hvis det ikke finnes håp.
Hva kan vi gjøre? Tro på det han sier. Og leve, så lenge vi lever.