Smertefulle erfaringer
Utdrag fra Idas Dans
”Vi får ikke mer enn vi klarer å håndtere,” sies det. Fremdeles våkner jeg hver natt ved firetiden. Enkelte netter kjenner jeg kroppen hennes ved siden av min, sånn som jeg kjente den så ofte. I årevis stilte attpåklatten vår vekkerklokken sin og kom tassende ned til oss, fordi hun syntes det var så deilig å ligge en liten time under dynen min og våkne.
Det gjør så vondt at jeg ikke greier å ta det helt innover meg. Det stenges for meg når det blir for uutholdelig. Jeg tror det er underbevisstheten som tar vare på meg, tar vare på sjelen min. Jeg får ikke mer av gangen enn jeg klarer å håndtere.
For hva nå?
Hvordan skal veien videre bli, uten Ida?
Det sies at motgang gjør sterk. Jeg tror ikke det er hele sannheten – jeg tror at motgang gir en mulighet til å bli sterk. Veien gjennom sorgen og smerten er ikke oppgått sti. Det er nybrottsarbeid. Jeg må selv velge retning og tråkke løype.
…
Jeg ønsker ikke bare å overleve, jeg ønsker å leve. Jeg vil ikke bare være hun som mistet barnet sitt. Jeg vil være hele meg, med alt det innebærer. Jeg vil fremdeles ha lov til å slå ut håret, danse, le -- høyt og støyende, være fjollete og dum, fortelle grove vitser og leke. Jeg vil leve nå, ikke vente til i morgen, til det passer. Jeg vil bli modigere, ta mer plass, bråke mer, snuble mer. Jeg ønsker ikke medlidenhet, jeg ønsker medfølelse. Føl med meg, for jeg vil gjerne føle – både sorg og glede.
